Vår 17. mai hilsen til dere alle, er en rapport fra Tromsø CFF som har gjennomført et fantastisk rekrutteringsprosjekt denne våren. Vi synes teksten rett og slett er en fest å lese – og derfor så passende i dag – på 17. mai! Ta den frem når du trenger en pause på nasjonaldagen, og la deg inspirere! Tusen takk til Kristian Grythe som har sendt oss denne flotte rapporten!

Så skjedde det. Hos en. Hos flere. Magien inntraff. Rytmen. Feelingen. De trange buktene. (…) Veiledere gikk rundt og gliste. Det ble gitt knoker og ros. Tromsøhallen oset av mestring.

Pop-up ungdomsklubb med TIL og TCFF

I februar 2021 ble Tromsø Casting og Fluefiskeforening sin kasserer, og helt tilfeldigvis Norges Castingforbunds president, Terje Slydahl kontaktet av TILs Tom Høgli. Tom ønsket å se på mulighetene for et samarbeid, der hans idé om en pop-up ungdomsklubb kunne realiseres gjennom vår forening. Tilbudet skulle altså være rettet mot barn og ungdom som ønsker en aktivitet ut over de store idrettene. TCFF har lenge hatt et ønske om å rekruttere ungdom, men ikke helt funnet ut av hvordan å nå ut til dem. Et ikke ukjent problem blant idrettslag som tilhører de mindre idrettene. Dette kom derfor som bestilt.

Tom hadde ikke bare nettverket og kanalene for å nå ut til ungdommen, han hadde også en liten pose med penger knyttet til prosjektet. Og under en hyggelig samtale (møte) over en kaffe ble en idé klekket ut.

 

Bildene: (t.v.) Tom Høgli fra TIL, Terje fra NCF og Kristian fra TCFF, (t.h) Julie Andresen hos Andersens Vaabenforretning.

TCFF kunne arrangere minst 5 kvelder øremerket ungdommer. Vi sa vi kunne stille 5-6 medlemmer på instruktørsiden hver kveld. Hva om 4 kvelder skulle foregå inne i Tromsøhallen med teknikktrening, og én ettermiddag foregå ute ved en nærliggende elv med fokus på praktisk fiske? Kongstanken tok etter hvert form. Hva om deltakerne kunne dra ut i sommerferie med et fluefiskekurs under vesten og med et eget stangsett til låns i neven? Lot dette seg gjøre?

Tja, Tom og hans prosjekt hadde etablert et samarbeide med Sparebank 1 Nord-Norge, og kunne derfor fikse 10 stangsett. Men hva hvis det melder seg på flere? Lykken ville ha det til at Castingforbundet også hadde fått nyss om dette, og forbundet sa at de kunne stille med 5 stangsett. Dermed var vi fullfinansiert.

En kjapp rundspørring på face fortalte at oppslutningen blant TCFFs medlemmer var det ingen ting å si noe på.

Vi ble enige om startdato 11. april, stangsett ble bestilt gjennom Andresens Vaabenforretning, info ble lagt ut på flere plattformer og medier, og kort tid etter var første gruppe på 8 deltakere fulltallig. Ny gruppe ble raskt etablert, og 3 dager senere var det totalt 14 påmeldte. Disse ble delt i to grupper etter alder. Gruppe 1 fikk kurstid fra 19:00-21:00, og gruppe 2 fra 20:00 til 22:00. Vi satte opp en overlappende time som et forsøk på å skape en viss følelse av fellesskap for hele gjengen.

Tiden fram til kursstart ble brukt til å utarbeide og å forberede et kursopplegg over 4 innendørskvelder og en utendørs ettermiddag. Samt å vente spent på forsendelse med stenger fra langtvekkistan. Min forrige jobb som rekvisitør på et Oslo-teater har gitt meg god erfaring i å vente på leveranser som ikke kommer, spesielt de tilknyttet en streng deadline. Så på tross av lovnader om levering før 11. april, gikk foreningens aktive medlemmer gjennom klubbens og eget utstyr for å finne stenger som kunne benyttes dersom ikke… Derfor var det heller ingen krise da et skip sladda og tverra i Suezkanalen, og stangleveransen ble over 14 dager forsinket. Vi hadde samlet nok utstyr til å bemanne alle deltakerne.

13 av 14 påmeldte dukket opp den første søndagen. De fikk en kjapp introduksjon av klubbens frivillige veiledere, som utgjorde en samlet erfaringsbakgrunn innen fluefiske på rundt regnet 160 år.

Det utarbeidete opplegget var like simpelt som det var enkelt. Med stor tro på den drivkraften som ligger i det at ungdommene selv hadde valgt å ofre 4 dyrebare gamingsøndager for dette, gikk alt ut på at hver enkelt deltaker først og fremst skal oppleve utvikling og mestring (først gjennom feiling og frustrasjon), og samtidig på en opplevelse av hva veiledning og andres tro på hva de kan få til kan føre til. Og det hele med minst mulig teori, mest mulig praksis.

 

Bildene: (t.v.) Rolf-Egil og Aurora jobber inn rette linjer, og (t.h.) Terje og Kevin veileder i knyting av fortommer.

Alle ble først utstyrt med en notatbok og en kulepenn. I boka skulle de skrive navnet sitt på fremsiden, og på bakerste side ble de bedt om å todelte siden med en loddrett strek. I øvre venstre hjørnet fikk de beskjed å sette en M, i øvre høyre, en P. Så fikk de hver sin stang, ulike stangklasser fordelt etter høyde og alder, og beskjed om å begynne å kaste. Vi hadde på forhånd satt opp meterskilt som markerte 8, 10, 12, 15, 20 og 25 meter, og etter om lag 10 minutter fikk de beskjed om å notere sitt lengste kast. Få var over ti meter, noen var ikke ute med mer enn 2 meter fluesnøre. Frustrerende!

Så starter veiledningen. Trinn for trinn. Et relativt ordnet og organisert kaos av et sammensurium av råd og teknikker stjålet fra ulike kurs, litteratur, instruksjonsvideoer og egne erfaringer. Så fritt for teori som det lot seg gjøre. Vi startet med grepet – overarmskast – sektor ti til to – kontant stopp – vent på snøret – stopp og slipp. 5 veiledere føk rundt og… ja… veiledet. Etter 15 minutter ble det notert på nytt. Alle med rekorder. Alle med grunn til å få ros.

Slik forløp neste time. Med en aktiv gjeng som ville. Nye noteringer. Nye rekorder. Det synlige tegnet på utvikling sto skrevet med blå kulepennskrift på bakerste side i notatboka.

Kort pause. Så kast på blink. To kast hver på 8, 10, 12 og 15 meter. Samlete poengsummer ble notert. Noen fikk 2, noen fikk 0 og noen fikk 16 (!) poeng, ingen nådde 15-metersblinken. Men alle fikk ros for innsatsen.

Uka etter – kurskveld 2 – ingen stangsett dukket opp. Ok, vi fortsatte der vi slapp.

Kjapp repetisjon av tommelfingerregler. Og så – dobbelttrekket, rette linjer (med snoropplegg ravnstjålet fra Mathias Lilleheim som besøkte oss i fjor vår) og sent overslag med håndleddet. Ambisiøst? Kanskje. Men det må jo læres. Og hvorfor ikke først som sist?

Det finnes vel like mange metoder å lære, eller lære bort, dobbelttrekket på som det finnes hoder som kan det. Med virusrestriksjoner og avstandsreguleringer fikk vi noen utfordringer. Men med demonstrasjon, presentasjon av ulike mentale bilder (japanske trommer og rødglødende lava), fokus på at det kroppen din som skal lære dette ikke hodet (kinestetisk læring), og bruk av lyd og energi fra veilederes side, skred vi til verket. Noen tok det nesten med en gang, andre måtte jobbe litt ekstra for å komme dit. Men alle hadde det inne til slutt. Og nå rullet persene inn. Og deltakernes smil ble bare bredere og bredere.

Tilbakemeldingene fra småbekymrede fedre begynte også å komme… Var det meningen at de unge lovende skulle bli så gode? Skal de bli bedre enn far sin? Tøft.

Bildene: Glade deltakere fra gruppe 1 og gruppe 2, sammen med Kristian.

Kveld 3. Stengene var kommet. O glede!

Vi startet øktene med fortomsknyting. Det er jo tross alt et fluefiskekurs. Fra løkke mot fluesnøret til spiss mot flua, som etter hvert skal bindes på. Så ble stenger utdelt og montert. Stas!

Deretter ny gjennomgang av de forskjellige momentene og øvelsene, oppmerksomhet på fokusområdene, så kasting, med nye stenger, og notering av lengder.

Noen opplevde som forventet en svak tilbakegang, men det tok ikke lang tid før den nye 5er-stanga var minst like komfortabel som den 7er-stanga de brukte sist. Etter hvert som snørekontroll og personlige rekorder økte, er det også naturlig at de selv søker grensene for hva det er mulig å få til. Det er nå de som blir de ambisiøse. Overambisiøse. Nå må de stagges. Det er tross alt begrenset hvor mye snøre man kan holde i lufta. Teknikken er det første som må vike når det overdrives. Og uten teknikk kan du like gjerne drive med bånnmeite. Nå kunne den ultrapedagogiske tonen endres litt. Innprenting og repetisjon må til. Opplevelsen av at deres tillitt til at vår veiledning fungerer er stor, og de tar lett imot klare tale og enkle instruksjoner. Men det er viktig å være raus med ros selv om instruksene blir litt mer direkte.

Kveld 4. Som vanlig repetisjon av grunnregler. Litt fri kasting. Og så sidekast med tanke på kronglete situasjoner, kanskje glissen bjørkeskog? Skilleveggene i Hallen ble senket til ca. 3 meter over gulvet for å tvinge kastet ned. Deretter baklengskast med tanke på vind inn fra kastearmsida. Alt tok de på strak arm.

Tilbake til det klassiske overarmskastet med massevis av fokuspunkter…

Og så skjedde det. Hos en. Hos flere. Magien inntraff. Rytmen. Feelingen. De trange buktene. Opplevelsen av at snora (ja de kaller den det) kjennes annerledes ut nå. Rette linjer ble rette kast. Lange kast.  Det skytes. 17 meter. 19 meter. 22 meter… Veiledere gikk rundt og gliste. Det ble gitt knoker og ros. Tromsøhallen oset av mestring.

Gjengen forlot den siste obligatoriske innendørsdelen av kurset med beskjed om at neste søndag vil det være åpen trening, og de var hjertelig velkomne. 8 av 13 dukket opp, og 2 meldte at de ikke kunne denne søndagen. Vi forteller oss selv at dette må tolkes som suksess. Og utviklingen bare fortsatte for de oppmøtte. Og det vil den fortsette å gjøre for denne gjengen i årene som kommer. Jeg er sikker.

Av og til faller en liten haug med brikker på plass. Og denne gangen fikk jeg være der når det skjedde. Utviklings- og læringskurven gikk rett i taket. Og det er langt opp dit i Tromsøhallen. Og tenk, etter årets fiskesesong er vi klare for neste gjeng.

Med dette sendes en stor takk til TIL og Tom Høgli, til Castingforbundet og Vaabenandresen, til Sparebank 1 Nord-Norge og til klubbens veiledere. Og ikke minst til alle dem som ikke vet om dette i det hele tatt, men som på en eller annen måte påvirker og har påvirket oss gjennom bøker, filmer og videoer, gjennom jug og samtaler, kurs og hvadetnåer, til å holde på med, og å videreformidle denne fantastiske aktiviteten. Nå gjenstår det bare å sende denne supre og utrustete ungdomsgjengen ut i vårsola på jakt etter de store opplevelsene.

Neida – bare tulla. Det er Tromsø. Det snør.

Kristian Grythe, Tromsø Casting og Fluefiskeforening.

Tusen takk, Kristian – dette var inspirerende lesning – Gratulerer med dagen alle sammen!